Avisutklipp fra Nordlands Framtid.

Musikk har alltid vært en stor lidenskap, helt siden jeg lærte mine første grep på gitaren som 6 åring. Samtidig som jeg i 5 år hadde gleden av å spille i Glomfjord skolekorps, hadde vi mange små kjellerband. I 12-13 årsaldereren skrev jeg sangen Bjarne, som kanskje er det nærmeste jeg har vært å få en hit utenfor gutterommets 4 vegger. Dette var en sterkt DeLillos inspirert låt, som faktisk høres morsom ut den dag i dag. 2012 utgaven av Bjarne inneholder i tillegg litt Van Halen inspirert gitar på slutten, noe jeg synes tilegner låten det lille ekstra. Etter dette så bandet Unity dagens lys i 1986. Med Unity fikk vi spillejobber, og i perioden 1987-1990 var det ikke mange ungdomshus og samfunnshus i omegn som ikke hadde hatt oss til å spille opp for seg. Problemet var at vi var så unge, at vi ofte måtte ha en forelder med oss for i hele tatt å få lov til å komme inn på festen hvor vi selv skulle spille. Men foreldrene støttet ivrig opp både som anstand og sjåfører. Etterhvert ble Unity fast husorkester i Ørnesrevyen og den årlige talentkonkuransen. I hele 5 år åpnet vi revyen med kjenninghsmelodien Happy days. Unity ble oppløst etter gymnaset, men spilte sammen igjen på reunion ved to anledninger i senere tid (2000 og 2010).

Fra en av mange spillejobber med INTU på Teknikerkroa, Narvik

Etter militæret ble det studier i Narvik. Her spilte jeg trommer i to studentband, Intu og Glens Underwear. Mener fremdeles at Glens Underwear er det tøffeste bandnavnet ever. Særlig siden keyboardisten i bandet het Glen, og absolutt ikke var typen som viste underbuksene sine til gud og hverman. Mens Intu var en blåkopi av Bluesbrothers med kordamer og blåserekke i tillegg til komprekke, var GU et reinspikka heavyband inspirert av Thin Lizzy, Deep Purple og Uriah Heep. Og det var nok der min musikalske smak egentlig hørte hjemme.

Spillejobb på Smuget med Charcoal

Da jeg flytta til Oslo i 1998, begynte jeg for alvor å produsere litt musikk selv. At dem hadde lydstudio og bandrom på jobben var ingen hindring, og det var ikke få timer som ble tilbragt der. Produserte etterhvert en demotape for en countrydame der, men kan ikke i skrivende stund erindre om hun "brøt igjennom" med den tapen:-)

Etterhvert kom jeg i kontakt med gamle bandkompiser fra studentiden, og i 1999 ble jeg "drummer for hire" i et eventband som skiftet navn for hver opptreden. Tror vi het The E- Shrimp Partyband på en av opptredene. Spilte faktisk en jobb med brukket arm i dette bandet. Etterhvert ble jeg fullverdig medlem i bandet, og vi startet å kalle oss for Charcoal. Bandnavnet var sterkt inspirert av en Omo Color reklame som gikk på denne tiden.

Charcoal var et partyband som satset på retroslagere fra 80 og 90 tallet. Vi spilte for det meste på firmafester og sogar noen bryllup, men det absolutte høydepunktet var nok da vi under Oslo Musikkfestival spilte på Smuget. Riktig nok som en del av gitaristens utdrikkingslag, men.. Smuget er Smuget... :-)

Med Charcoal opplevde jeg noe av det tristeste man kan oppleve som menneske, nemlig det å miste en venn og bandkollega. Vår bassist tapte kampen mot kreften etter en tids sykdom, og vi vurderte å med det legge bandet på hylla. Men i stedet fortsatte vi bandet som en hyllest, med en av hans beste venner som stand in og senere fullverdig medlem i bandet. Charcoal eksisterer den dag i dag, dog med ny trommis siden jeg valgte å følge kjærligheten å flytte til Bergen i 2008.

Mens jeg bodde i Oslo var jeg også med som "husmusiker" for en for en barne og ungdomsrevygruppe kalt BULT. Dem holdt til på Blaker nær Sørumsand, og hadde faste oppsetninger hvert år. Oppsetningene jeg var med på var Footloose, Narnia, Little Shop of Horror og egenproduserte Se meg. Dette var en nyttig ikke minst morsom erfaring å ta med seg.

Livet i Bergen ble preget av det å bli far for første gang, men jeg klarte å lure meg til en spillejobb på Beitostølen i 2009, da jeg ble hyret til å spille bass på et gig der. Nå skal det sies at både kone og nyfødt sønn også var til stede på dette arrangementet.

I mangel av å spille i band fikk jeg plutselig litt tid til egen musikkproduksjon igjen. Samtidig som jeg børstet støv av noen gamle låter, begynte jeg å skrive nye låter igjen. Etterhvert har jeg også ivestert i en del utstyr og gjør nå alle opptak via Fasttrack C600 lydkort til ProTools på en iMac. Til gitareffekter brukte jeg en stund iRig og iPhone/iPad med AmpliTube. Et fantastisk verktøy, men det at man måtte bruke hendene kontro foten for å endre effekt i fart, gjorde at jeg etterhvert kjøpte en BOSS ME-25 effektpedal. Fra før har jeg en BOSS RC-30 loop station, og sammen gir de mange morsomme muligheter i en livesetting. Når svigermor i tillegg fikk med seg at jeg trengte et MIDI keyboard til jul, så begynner jeg å ha det jeg trenger.

Overgangen fra Adobe Audition til Pro Tools var tøff og til tider vanskelig, men etterhvert som man lærer seg alle mulighetene i Pro Tools, har jeg aldri angret på den investeringen.

Etterhvert har jeg begynt å leke med tanken på å gi ut noe musikk en dag, derav overskriften Easy Recording som jeg labler alle låtene mine med. Kanskje blir det det jeg kaller produksjonsselskapet mitt når ting skal i trykken. Eneste platekontrakten jeg får blir nok med mitt eget plateselskap vil jeg tro... :-)